Først fant jeg Karlsvogna og Kassiopeia. Polarstjerna fant jeg ved å sikte langs linjestykket mellom de to stjernene til høyre i Karlsvogna. Jeg tok 4-5 slike linjestykker etter hverandre oppover slik at jeg fant Polarstjerna. Den er ikke så lyssterk, fordi den er langt unna jorda.Etter noen timer fant jeg Karlsvogna og Polarstjerna igjen. De hadde flyttet seg østover. Polarstjerna ligger noen få grader fra forlengelsen av rotasjonsaksen til jorda, som gjør at Polarstjerna nesten står helt stille, mens de andre stjernene ser ut til å rotere rundt Polarstjerna. Roteringen kommer av at jorda roterer om sin egen akse slik at den roterer i forhold til stjernehimmelen.
Kassiopeia ser ut som en skjev W. Når jeg fortsetter gjennom denne kommer jeg til Andromedagalaksen. Dette er den eneste galaksen vi kan se med det blotte øyet fra den nordlige halvkulen. Den er altså den eneste vi kan se utenfor vår egen galakse, Melkeveisystemet. Deretter så jeg stjernebildet Pegasus. Like over den stjerna i "hanken" i Pegasus er Andromedagalaksen. Galaksen ser ut som en tåkete dott. Den er 2,3 millioner lysår borte og innholder ca. 100 milliarder stjerner.
Så skulle jeg se etter stjernebildet Svanen. I dette stjernebildet ligger det et svart hull vi ikke kan se. På skrå fra Svanen ligger den svært lyssterke stjernen Vega. Omkring denne er det observert gassplaneter, og det er mulig at det finnes jordliknende planeter der også.
Stjernebildet Orion har to stjerner, Betelgeuse som er oransje-rød og Rigel som er blåhvit. Fargene på stjernene sier oss at Rigel har en overflatetemperatur som er mye høyere enn Betelegeuse.
Ned til venstre for Orion ser jeg Sirius som er himmelens mest lyssterke stjerne, bortsett fra sola. Noen planeter kan være mer lyssterke enn Sirius. Jeg så Jupiter som var mer lyssterk. Den sto mellom sør og sørøst på stjernehimmelen.
